Motstand og opprør: Noen deler av det hele

“Bienvenidos a nuestro encuentro internacional de nuestra compartición”, står det på et stort skilt over caracol Morelia. Organisasjoner og kollektiv fra hele verden er invitert til hjertet av Chiapas og zapatistenes territorium, for å dele. Dette er en del av møtene “Encuentros de resistencia y rebeldia”, som zapatistene har organisert i sine autonome territorier de siste to årene.

Vi skal dele erfaringer fra motstand og opprør, der det kollektive står i fokus.

Zapatistene har i forkant advart mot å komme til møtet med forventningene om at de er læremestere, ei heller ønsker de at vi som deltar, snakker med et hardt språk. Vi skal snakke om forslag og metoder i kampen mot systemet, slik det gjøres fra ulike deler av verden.

1.januar 1994 ble zapatistene kjent for hele verden, da EZLN (Ejercito Zapatista de Liberación Nacional) gikk til væpna opprør i Chiapas, Mexicos sørligste delstat. Opprøret var et uttrykk for en 500 år gammel kamp mot kolonialisme. De aller fleste zapatistene kom fra de hardt undertrykkede urfolksgrendene i Chiapas, der kravet om omfordeling av jord var sterkt. På 90-tallet slo nyliberalismen inn over México, og frihandelsavtalen NAFTA truet med å stoppe jordomfordelingen, som nesten hundre år etter den mexicanske revolusjonen på starten av 1900-tallet fortsatt ikke hadde nådd Chiapas. NAFTA ble en ekstern katalysator for et opprør som hadde vært i emming.

Kravene var knyttet blant annet til jord og frihet. Zapatistene forstår territoriet som selve grunnlaget for eksistensen, som materielt og kulturelt reproduserer livet. Selv om kravene deres kommer fra Chiapas og Mexico, har zapatistene utvidet kampen til å gjelde hele kloden.

Zapatistenes kamp har siden da vært viktig for store deler av venstresiden i Latin-Amerika og verden for øvrig, blant annet fordi zapatistene gjennom kollektiv kamp utfordret statsmakten og bygde opp autonome samfunnsmodeller i praksis. “En annen verden er mulig” ble et internasjonalt slagord og et globalt håp.

Internasjonalisme har alltid vært sentralt for zapatistene, som har invitert det internasjonale sivilsamfunnet til blant annet internasjonale politiske treff, skoleringer og brigader i deres territorier. Denne internasjonalismen bidrar ikke bare til å beskytte samfunnene, som er hardt rammet av en stadig mer militaristisk linje og en brutal imperialistisk kontekst, der det handler om å overleve volden. Denne realiteten deles med andre deler av det undertrykte mexicanske samfunnet. Siden 90-tallet har zapatistene i tillegg vært rammet av statens svar på konflikten; militærleirene ligger tett opp mot zapatistenes grender, og paramilitære grupper har fått operere straffefritt.

Vektleggingen av internasjonalisme handler også om å skape anti-kapitalistiske alternativer. Gjennom zapatistenes praktiske erfaringer og kollektive prosesser, har de også lagt frem konkrete eksempler og analytiske begreper på bordet. Disse har bidratt til å utvikle kritisk tenkning, og bygge konkrete alternativer, i resten av Mexico, Latin-Amerika og verden.

Zapatistene har direkte oppfordret oss alle til å kjempe fra og for egne territorier. Treffet vi deltok på, Algunas partes del todo (Noen deler av det hele), var en invitasjon til alle små og store organisasjoner som ville dele fra deres praktiske erfaringer og verktøy i denne kampen. I løpet av morgen- og kveldsøktene tok ulike kollektiv fra Abya Yala og Europa ordet. Det ble snakket om blant annet folkelig utdanning og kollektiv kunst, om internasjonal gjeld og klimarettferdighet, og konkrete strategier mot fascistisk vold.

Midt på dagen var det zapatistenes tur til å dele. En av måtene de gjorde dette på, var gjennom et stykke som ble spilt i løpet av det to uker lange møtet.

Første dagen samlet vi alle oss rundt torget i caracol Morelia. Mens sola sto på sitt sterkeste, kunne vi se hundrevis av zapatister i militærgrønt tøy som marsjerte taktfast inn mot torget. Alle kom med palestinske flagg.

Over høyttalerne deklamerte subcomandante Moises “vi er alle palestinske barn”. Hvis de tar dem i dag, tar de oss i morgen. Han trakk linjene fra folkemordet, som pågår foran verdens øyne, til det altoppslukende monsteret (kapitalismen). Palestinas kamp og lidelse forble tilstedeværende gjennom hele møtet, som en påminnelse om at vi ikke kan stå tause på sidelinjen. Internasjonalisme er en akutt nødvendighet og en menneskelig plikt.

Videre utover uka fortsatte teaterstykket å utfolde seg. De spilte ut scener i zapatistenes motstandskamp, med viktige politiske avgjørelser som det naturlige omdreiningspunktet. Det var gitt mye rom til kritisk selvrefleksjon rundt tidligere organisering og maktstrukturer. En del av denne refleksjonen handlet om at zapatistenes praksis heller ikke går helt fri fra å ha reprodusert de samme maktstrukturene vi kjemper mot. Den tidligere politiske strukturen knyttet opp til “De gode regjeringene” er nå lagt ned, til fordel for lokale autonome regjeringer (GAL).

På treffet ble kunst og kreativitet løftet som viktige strategier for motstand og opprør. Gjennom å dele ord, måltider, musikk og dans må vi forsøke å skape en bedre verden, som en motvekt til det individualistiske samfunnet. Gjennom å bygge en enorm installasjon av en pyramide, lanserte zapatistene et analytisk begrep som i tiden før møtet ble diskutert i flere kommunikeer og utallelser fra zapatistene; pyramiden. Den viser til hvordan hierarkier er et hovedproblem for de undertrykte og for politiske bevegelser. På toppen sitter makteliten, som kan bestå av alt fra ekstraktivistiske selskaper til politikere, og på bunnen er de undertrykte. Det er nødvendig å bryte ned hierarkiske strukturer.

På treffet ruvet pyramiden over torgplassen. Ordene represión (undertrykkelse), desprecio (forakt), explotación (utnyttelse) og despojo (utdrivelse/fratakelse) var skrevet på med store bokstaver, det var umulig å unnslippe den uansett hvor man befant seg.

På andre dagen ble pyramiden brent fra toppen, som en del av skuespillet. Men selv om pyramiden er borte, står basen igjen, ifølge Subcomandante Moises. Hva som skal bygges opp, er ikke definert.

I løpet av de møtet ble det tydelig at el común vil være sentral for prosessene fremover. El común går ut på å frigjøre seg fra individuell eierskap og jobbe mot et felles gode. Det gjelder jord, arbeid, utdanning, helse, mat og bolig. Dette får i Chiapas også betydningen av forbindelse til forfedrenes organisering og samfunnsstruktur.

Gjennom møtet tenkte vi på hva vi hadde ønsket å dele av våre fellesskap, her i Chiapas’ grønne åser. Hva er det vi kjemper for, og med hvilke våpen?

I en verden der den politiske horisonten ser stadig mørkere og mindre ut, hva kan vi lære av zapatistenes kamp for selve livet?

Kanskje vi trenger å se på hvordan pyramiden er konstruert i våre områder, og hva vi kan gjøre for å brenne den opp fra vår kant av verden - og bygge opp noe nytt.